Arkitektens nye klær

Mange organisasjoner har forsøkt å skalere utviklingen sin ved å skille tenking og koding. Sett noen få senior løsningsarkitekter til å gjøre det store tenkearbeidet, og en armé av (billige) juniorer til å skrive koden. Koding er jo tross alt bare fargelegging av bokser, er det ikke?

Resonnementet er forlokkende: Det er ikke avanserte kodeskills som lager gode produkter. Det er evnen til å forstå domenet, komme til bunns i hvilke behov brukerne våre egentlig har, og formulere gode løsninger for dem. Og et skarpt blikk på avhengigheter og flaskehalser – i både prosess og systemer – er det som hjelper oss å bygge robuste løsninger som brukerne våre blir begeistret for å bruke. Så hvorfor skal vi da bruke dyre erfarne utviklere til å skrive koden?

Vel, det viser seg at god arkitektur ikke blir til på det nivået som en systemarkitekt tegner den. Den samme arkitekturtegningen kan fargelegges med noe kluss, eller med de vakreste nyanser og sjatteringer.

Virkelig god arkitektur oppstår ikke i diagrammer, men drives frem av hundrevis av små valg i koden.

• Vi unngår å løse samme problem på forskjellige måter
• Vi vet hvilke abstraksjoner som venter på et eksempel eller to til før vi gjør litt grundigere design med dem
• Vi innfører nye håndfaste konsepter ved behov
• Vi holder kvaliteten oppe over tid ved å rydde mens vi jobber

Disse beslutningene tas ikke én gang, men kontinuerlig, av folk som står midt i problemet.

Allikevel står folk nå i kø for å bli løsningsarkitekter med en armé av kodeagenter som fargelegger bokser.