Parprogrammering er en ferdighet

Når du først prøver parprogrammering er det noen utfordringer du kan støte på. La oss se på noen av de vanligste.

Vanlig starttrøbbel

Parprogrammering bygger delt kontekst – men krever også delt kontekst. Hvis to personer til vanlig jobber med forskjellige systemer bygget i forskjellig teknologi, krever kontekstbyttingen energi.

Parprogrammering funker bedre når koden er eksplisitt og allerede bærer intensjon. Hvis det i utgangspunktet er trått for én person å sette seg inn i koden, vil parprogrammeringen “lugge” mer i starten. Den som allerede kjenner koden vil oppleve at man bare “famler rundt”, og den som ikke kjenner koden vil føle seg retningsvill og føle at de ikke får bidratt.

Parprogrammering krever ledelse. Minst én person må ha en idé om hva man skal få til og hvordan man kan gå fram.

Den som leder må aktivt inkludere den som følger: “her, nå er det din tur”. Og nyansene her er krevende: man må spille ball på rett tidspunkt. Tenk at du skal spille partneren din god: gi dem tastaturet når de vet hva neste steg er.

Parprogrammering krever et lass av tillit. Man må tåle å tryne skikkelig mens andre ser på. Én kjip kommentar kan gjøre at man ikke ønsker å forsøke igjen.

En liten historie om en økt med starttrøbbel

Parprogrammering krever en viss grad av interaktivitet fra systemene man jobber med. La meg illustrere med en liten anekdote.

Jeg var med på en trå økt parprogrammering en gang. Vi var TI PERSONER (veldig mange) og skulle rullere. Oppgaven var å rydde opp i en bit kode. Teknologien var Node / Typescript.

Jeg startet med å sette opp en svært primitiv testkjører - en funksjon og noen asserts. Ideen min var å få satt opp en form for test, så vi kunne få et begrep om hva koden faktisk skulle gjøre uten å gjette.

Personen etter meg slettet det jeg hadde startet på i testene, og begynte å endre koden rått (uten å kjøre koden). Så begynte personen etter det å legge til typedefinisjoner.

Etter to timer hadde vi ikke endret koden på noe meningsfylt vis - vi hadde kun lagt på noen typedefinisjoner. Vi hadde heller ikke kommunisert med personen som faktisk hadde tatt fram koden, alle bare skrev for seg selv. Denne situasjonen er … det mye man kan si om.

Hovedproblemet i vårt tilfelle var at vi starta alt for vanskelig. Det hadde vært enklere å starte med to personer: én som kan koden og én som har parprogrammert før.

Jeg gjentar: parporgrammering er en ferdighet man må bygge opp!