Hvordan spise en elefant?

Teamet vårt har et komplekst oppdrag, alt henger liksom sammen med alt. Det er nødvendig å se på det juridiske bildet, på datafangst og -kvalitet, på arbeidsprosesser, på bransjens behov og på mattrygghetsperspektivet. Oppdraget vårt er å ivareta helheten i dette. Hvordan kommer vi i gang med et slikt oppdrag? I dette blogginnlegget vil jeg reflektere litt over hvordan vi starter på komplekse oppgaver.

Bli møkkete på hendene

Det første vi gjorde for å starte produktoppdagelsesprosessen (på engelsk product discovery), var å være med brukerne våre når de jobber. Her fikk vi innsikt i hva de faktisk gjør, og hvordan de jobber. Ikke overraskende lærte vi masse om hvordan de jobber, hva de er opptatt av, og hvor komplekst arbeidet deres er. Men vi så også hvor dagens systemer ikke dekker behovene deres, og hvor brukerne har laget egne måter å gjøre ting på og skyggesystemer.

I denne fasen har vi elsket problemet, som produktutviklingslitteraturen sier at vi skal. Vi har ikke kastet oss på den første og beste løsningen, men heller gravd oss lenger ned i forståelsen av problemet og hverdagen til brukerne. Her har vi sett at det er mange årsaker til at brukerne jobber som de gjør, og da tenker jeg særlig på lite tilpassede digitale løsninger.

Lage noe eller analysere mer?

Melissa Perri har skrevet ei bok som heter The Build Trap. Boka handler veldig forenklet om hvordan man bygger gode produkter. Den beskriver to feller man kan gå i: byggefella og analysefella. Man bør unngå begge.

Byggefella er at man hopper på det første problemet man finner, og lager en mengde funksjonalitet som brukerne kanskje ikke trenger, eller som ikke løser problemet. Analysefella er det motsatte, at man aldri klarer å lage noe fordi man må hente inn mer innsikt. For å komme ut av disse fellene trekker Perri fram følgende:

• Validering av idéer for å sikre at man bygger de riktige tingene
• Lære fra innsikten man har, og innhente mer
• Raske iterasjoner for å sikre at det man gjør, har det ønskede utfallet

Vi forsøker å unngå disse to fellene.

Så er det dags for en modell

Denne delen av arbeidet er en del av design-tenkningsprosessen og den doble diamanten. I den doble diamanten skal man først utforske problemer og smertepunkter, deretter skal man snevre seg ned til ett problem man skal bygge løsninger for.

I vårt tilfelle handler det om at vi har for dårlig datakvalitet. Brukerne våre, særlig i de store byene, bruker blant annet mye tid på å finne ut om et serveringssted er åpent eller ikke. Vi skal derfor ta tak i hvordan vi kan sikre at vi har riktige åpningstider i systemene våre. Med det har vi vært gjennom den første av diamantene i modellen under.

Vi har et problem – hva skal vi gjøre med det?

Når vi nå har snevret oss inn på ett problem vi skal løse for brukerne våre, skal vi over i neste fase. Det neste steget er å grave mer i det og se hvordan vi kan lage noe som gjør arbeidet enklere. Nå skal vi skisse opp på papir hvordan vi tenker at arbeidsprosessen kan bli framover. Dette skal vi prøve ut og få tilbakemeldinger på. Når vi mener av vi har en idé som kan fungere, blir neste steg å lage en første versjon av en digital løsning. Denne skal vi følge tett med på når den blir tatt i bruk, med gode produktutviklingsmetoder, selvsagt. Da kan vi se hva som fungerer, og hva vi må forbedre. Når vi har gjort det, kan vi ta tak i et nytt smertepunkt.

Avslutning

I dette blogginnlegget har jeg skrevet litt om hvordan vi jobber med å løse en kompleks oppgave i teamet. Det er mange andre viktige ting jeg ikke har skrevet om, for eksempel tverrfaglighet, målinger, storytelling og mer til – dette kan bli med i senere innlegg.

Så hvor kommer elefanten inn? Det sies jo at hvis man skal spise en elefant, så må man spise den én bit av gangen – det er det jeg har forsøkt å skrive litt om her, hvordan man starter på noe komplekst.